jueves, 11 de diciembre de 2014

Fosnakulturen i Sunndalsfjella

Når fosnafolket kom padlende fra kysten innover til Sunndal for første gang var det et helt annet landskap som møtte dem enn i dag. Steinaldermenneskene kunne dra sjøveien langt innover landet i forhold til i dag. På veien opp til fjellet hadde de stoppestasjoner slik som Innvik ved Sunndalsfjorden.

Forskjellige veier til fjellet

Rutene opp i fjellet var antagelig mange og varierte sikkert etter mange forskjellige forhold. Fjordlandskapet var i begynnelsen av perioden noe åpnere slik at man kunne ta seg inn i Sunndalsfjorden med kano fra Langfjorden, kanskje bare med å bære båtene et kort stykke. Innover Eikesdalen og Sunndalen gikk fjorden langt og enkelte ruter som i dag virker urimelig bratte fra dagens dalbunn var naturlige ruter opp i fjellet fra fortidens strandkant som i mange tilfeller er oppe i fjellsidene i dag.

Det som dro folket fra kysten til fjellet
Det som lokket oppe i fjellene var nok først og fremst reinsdyra. Av reinsdyr kom klær, sytråd, fiskesener, buestreng, harpuner, redskaper til å bearbeide flint og en mengde andre livsviktige ting som trengtes i hverdagen. Med den tidens konserveringsmetoder var nok matauken ikke like viktig. Man fikk ikke med seg så mye kjøtt eller andre næringsrike deler av dyra hjem til kysten. Det ble nok spist på stedet.


Mange nye funn

Det har til inntil nylig ikke vært funnet mye materiale fra Fosnaperioden i innlandet og på Fjellet. Et par funn i Oppdal bekreftet ideene enkelte arkeologer hadde om. I 2006 skulle den store Aursjødammen repareres og Aursjøen ble tappet ned til opprinnelig nivå. Det ble da satt i gang utgravinger både på Opplandssiden og Møre og Romsdalsiden av vannet. Til tross for høye forventninger ble det funnet lite som indikerte at folk fra Fosnakulturen hadde vært der. Bekreftelsen på det kom i stedet lengre inne på Sunndalssida ved Reinsvatnet. Fjelloppsynsmann Dag Ringstad hadde vært med som frivillig under Aursjøutgravingene og på en fjelltur med familien fant Eirik Fagerslett en pilspiss. Reinsvatnet var tappet ned til tilnærmet opprinnelig nivå det også og de hadde bestemt seg for å raste ved en stor stein ute på et nes ved ett av innløpene til vannet som nå var fri for vann. Ringstad så snart at det var noe og familien samlet inn flere biter på boplassflaten. Deretter ble arkeologene tilkalt.

Eventyrlige funn

I løpet av noe timers undersøkelser ble det gravd noen prøvestikk som viste seg å inneholde godt med funn og det ble funnet mer flint på hele flaten rundt steinen. Det som vannet hadde vasket fram var etter prøvestikkene å dømme langt fra de eneste på flaten. Det måtte en mer grundig undersøkelse til og arkeologen Martin Callanan fra Vitenskapsmuseet dro opp sammen med en gjeng frivillige og undersøkte boplassen ytterligere. 385 steingjenstander ble funnet i 2006, hvorav flere pilspisser, kviner, skrapere, kjerner og en mengde avslag. På denne undersøkelsen ble det funnet flere nye steinalderboplasser rundt reinsvatnet. Spesielt interessant var Storsteinen sørøst for de første funnene. Så langt opp gikk ikke vannet så eventuelle bevarte rester etter steinaldermennesker ville ligge på sin oprinnelige plass. Et prøvestikk her viste funn og kullag som viste en bruk av samme sted til leirsted i flere tusen år fra mesolitisk tid ut i bronsealderen og moderne tid.


Testing av en teori
Ved å granske reinsvatnet i dets oprinnelige form og topografien kan man danne seg teorier om bruken av vannet og hvordan man har plassert seg i forhold til reinens trekkruter. Ved utløpet av vannet har det vært en naturlig passasje for reinsdyrtrekkene og med det i tankene ble det lett spesielt etter funn her. Teorien stemte med funn av noen få gjenstander. Kanskje har man hatt leir lengre vest ved vannet for ikke å forstyrre trekkrutene og så plassert seg klar til å ta dyrene ved utløpet av vannet.

Frivillig hjelp til kartleggingen av steinalder i fjellet
Funnene i 2006 gjorde fjelloppsynet og enkelte andre interesserte oppmerksomme på mulighetene på funn, slik som Trond Kårvand som har kartlagt flere nye boplasser på en eksemplarisk måte. Slik har det blitt til at enkelte reinsjegere har mer nesen i marka etter flint enn etter reinsdyr. Det har ført til funn av flere nye steinalderlokaliteter hvorav en del av dem er fosna. Disse ligger for det meste ved neddemte vann slik at den varierende vannstanden har vasket bort torvlagene slik at flinten enkelte steder ligger oppe i dagen. En av disse er ved Holbuvatnet. Ved dette lille jojovatnet er det hele tre forskjellige lokaliteter. Også ved langvatnet litt lengre sør er det fosnafunn. Dette gjør oss klar over at det sannsynligvis er en mengde boplasser i fjellet som bare venter på å bli funnet. Hvis vi får lov til å stille de ut lokalt er det også faktisk en sjanse for at de blir innrapportert.


Museum og kulturvern




Flåstuo i Øksendal



Sunndal kommune har en rik historie med rester etter folk så langt tilbake som for 10000 år siden. Selve Sunndalen har hatt et uvanlig godt klima for jordbruk slik at det har vært jordbruksbosetning her allerede siden bronsealderen 3500 år siden. Av automatisk fredede kulturminner (eldre enn 1536) er svært mange fra jernalderen, spesielt fra vikingtiden og mye tyder på at Sunndal har vært sentralt på Nordmøre på denne tiden.


Vær, ras og flom har fart hardt med gårdsbebyggelse og kirker slik at det er få hus i kommunen som er igjen fra riktig gamle dager. Mesteparten av dagens gårdsbebyggelse stammer fra 1700-tallet og 1800-tallet og det er da den trønderske hustypen, Trønderlåna som dominerer. De to eldste bygningene som er datert i Sunndal stammer begge fra områder utenfor Sunndalsdalføret der flom og ras har hatt mindre påvirkning, dette er Flåstuo der deler av bygningen er fra 1400-tallet og Oppdølslåven fra midten av 1600-tallet. Et rikt utvalg gjenstander og en del eldre bygninger er ivaretatt av Sunndal Bygdemuseum som eies av Sunndal Museumslag.


No hay comentarios:

Publicar un comentario