martes, 13 de enero de 2015

Fosnakutluren : Bosetting og funnmaterial



Steinaldermenneskene anla boplassene sine i strandsonen, gjerne på steder med gode avneforhold. Den gang, på samme måte som for bare noen generasjoner siden, var båten det
viktigste transport- og kommunikasjonsmiddelet langs kysten. Når de engang strandbundne boplassene fra steinalderen i dag gjenfinnes langt inne på land, på ulike høydenivåer, skyldes altså dette endringer i det relative havnivået fra istiden og frem til i dag. Den rekonstruerte strandlinjekurven blir derfor et viktig redskap når arkeologer skal påvise og datere boplasser fra steinalderen – akkurat slik Nummedal gjorde det for 100 år siden. 

Boplassene

De fleste boplassene fra Fosnakulturen må karakteriseres som små, og de eneste restene av boliger som er påvist er lavvolignede telt, eller rettere sagt ringer av store stein som har vært brukt til å holde teltduken på plass. Vi må anta at de har hatt teltduk av skinn innsatt med selfett eller lignende for impregnering. På en Fosnaboplass på Tjeldbergodden i Aure ble det på 1990-tallet gravd frem en noenlunde intakt teltring, men de best bevarte ligger gjerne på reinjegerboplassene i fjellet.

Landhevingen på Møre – eksempel Averøy

Landhevningen var på sitt kraftigste i det første tusenåret etter istiden, dvs. for 11-10000 år siden, og på Averøy trakk strandlinjen seg tilbake hele 25 meter i løpet av denne relativt korte tidsperioden. På grunn av denne raske landhevingen kan det være stor innbyrdes høydeforskjell mellom Fosnaboplassene, selv om det bare er noen få hundre år som skiller dem i tid. Anders Nummedal observerte dette fenomenet flere steder, men få steder kom det så klart til uttrykk som ved Bremsneshatten på Averøy, hvor boplassene lå som perler på en snor. Her er det mulig å skille mellom en eldre og en yngre gruppe boplassfunn, selv om bare en liten del av depåviste lokalitetene skriver seg fra den aller eldste bosetningsfasen, den såkalte pionerfasen.

Det er usikkert om de største og mest funnrike Fosnaboplassene har vært såkalte samlingslokaliteter, der flere hushold oppholdt seg på samme tid, eller om den store funnmengden
skyldes at de har vært gjenstand for gjentatte besøk over et lengre tidsrom.


Boplassene

De fleste boplassene fra Fosnakulturen må karakteriseres som små, og de eneste restene av boliger som er påvist er lavvolignede telt, eller rettere sagt ringer av store stein som har vært brukt til å holde teltduken på plass. Vi må anta at de har hatt teltduk av skinn innsatt med selfett eller lignende for impregnering. På en Fosnaboplass på Tjeldbergodden i Aure ble det på 1990-tallet gravd frem en noenlunde intakt teltring, men de best bevarte ligger gjerne på reinjegerboplassene i fjellet.



Det er usikkert om de største og mest funnrike Fosnaboplassene har vært såkalte samlingslokaliteter,der flere hushold oppholdt seg på samme tid, eller om den store funnmengden skyldes at de har vært gjenstand for gjentatte besøk over et lengre tidsrom.

Aktivitetene på boplassene

Dessverre er bevaringsforholdene for organisk materiale, som matrester, trevirke og skinn, svært dårlige i det meste av landet vårt, og særlig i det skrinne og sure jordsmonnet på kysten. Fra den eldste steinalderen finner man derfor bare i heldige tilfeller noen biter med trekull som kan brukes til 14C-datering. Alt annet organisk materiale er for lengst borte, redskaper så vel som matavfall. Dermed blir steinartefaktene desto viktigere, og det er lett å legge for mye fokus på disse når det er det eneste man har.

Men vi må ikke glemme at produksjon og bruk av steinredskaper ikke var de eneste aktivitetene som gikk for seg på boplassene. På mange måter var det først etter jakten det virkelige arbeidet begynte. Dyret skulle flås og parteres. I motsetning til dagens jegere, brukte man det meste av dyreskrotten. Av bein og gevir ble det laget fiskekroker, harpuner, synåler og økseskjefter. 
Senene ble tørket og splittet og deretter brukt som sytråd, fiskesnøre, buestreng oghyssing. Av skinn og pelsverk ble det sydd klær og sko, og hudene kunne også brukes som teltduk, skrog til båter, rep, reimer til surringer med mer. Kjøtt og fisk skulle tilberedes eller tørkes.Ved leirbålet uførte man også vedlikehold av våpen og redskaper, ikke minst var det viktig å skifte ut pilspissene. Ellers må vi regne med praten gikk livlig rundt bålet, og at det ble fortalt historier om forfedre, myter og jaktskrøner.


Jegere og samlere
Den gjennomgående lave funnmengden kombinert med den beskjedne størrelsen på boplassene peker i retning av at folk levde sammen i små grupper som stadig var på flyttefot. En forutsetning for et slikt levesett, og for i det hele tatt å kunne ferdes langs Norskekysten, var gode og sjødyktige båter. Avhengigheten av båt for livberging, transport og kommunikasjon har medført at en bosatte seg så nær stranden som mulig, noe som gjør det lettere for arkeologene både å finne og datere boplassene.
Folket livnærte seg både av jakt, fangst og fiske. Pil og bue har nok vært det vanligste jaktvåpenet, og til marin fangst har man brukt spyd og harpuner. Vi regner med at sel, småhval og reinsdyr var blant de viktigste byttedyrene. Fugler har garantert også stått på spiseseddelen, og de gav i tillegg styrefjær til pilene. Det er ikke funnet fiskeredskaper på norske Fosnaboplasser, men trolig ble det fisket både med garn, ruser, lyster (spyd) og snøre. I alle fall var slike fiskeredskaper i bruk andre steder i Nord-Europa på denne tiden. Fra den påfølgende perioden av steinalderen er det funnet rikelig med fiskekroker og fiskebein i huler og hellere, og funn av bein fra dypvannsfisk som lange på opptil 40 kilo, viser at de mestret fiske på store dyp.
Planteføde har nok også hatt en viss betydning, og mot slutten av perioden var det god tilgang på hasselnøtter. Man finner ikke kokegroper fra eldste steinalder, og vi må derfor regne med at maten både har blitt konsumert rå, vært tilberedt på bål eller kokt i en skinnbeholder ved hjelp av glødende stein. Leirplassfunn i høyfjellet Tidligere kjente man bare til Fosnafunn fra kysten, men de siste tiårene har det også dukket opp et betydelig antall boplasser i innlandet. De ligger i høyfjellet, først og fremst langs strendene til fjellvann. Dette vitner om at menneskene helt fra den eldste pionerfasen i perioder forlot kysten for å jakte på reinsdyr. Det er uvisst om det bare ble sendt jaktlag, eller om hele familien flyttet med jegerne til høyfjellet mens jakten pågikk.
Leirplassene i fjellet synes å ha vært valgt med omhu i forhold til reinsdyrenes trekkruter, både med tanke på utsyn og nærhet til såkalte «flaskehalser» der reinen har hatt vanskelig for å flykte. Mest kjent er funnene fra Myrvatnet og Store Fløyrlivatn i Rogaland. Sandgrovvatnet i Nesset kommune har lenge vært den eneste bekreftede tidligmesolittiske høyfjellslokaliteten i Møre og Romsdal, men ved Reinsvannet i Sunndal kommune, Vermevatnet i Rauma og flere andre steder i høyfjellet i Møre og Romsdal, har det nylig vært foretatt systematiske undersøkelser som er blitt kronet med gode resultater. Nå som man vet hvor man skal lete og hva man ser etter, vil vi nok i løpet av få år se en betydelig økning i tallet på innlandslokaliteter.

FUNNMATERIALET OG STEINTEKNOLOGIEN-Flint

Redskapene og våpenkomponentene av stein som er funnet i Fosnamaterialet, er altså langt på vei de samme som ble brukt på det europeiske steppelandet ved slutten av istiden. Ikke minst gjelder dette pilspissene med tange (tangen er den delen av pilspissen som går inn i skaftet – se bildet nedenfor), som er til forveksling lik dem man finner i den nordvesteuropeiske Ahrensburgkulturen.
Og i likhet med sine europeiske forfedre og samtidige har Fosnafolket nesten utelukkende produsert sine odd- og eggredskaper av flint – delvis fordi det var det de var vant til der de kom fra, men også fordi flinten hadde egenskaper som gjorde den svært godt egnet for redskaper og våpen som trengte en skarp odd eller egg. Kysten av Nordmøre er dessuten usedvanlig rik på istransportert flint, noe som sikret en stabil tilgang på råmateriale.




Av funn som er gjort i fjellområder ser vi at redskapsinventaret er mer spesialisert i forhold til reinsdyrjakt. De vanligste redskapene er flekker, pilspisser og skinnskrapere. Mest påfallende er mangelen på økser, samtidig som mengden flintavfall er betydelig lavere. På enkelte lokaliteter er det brukt bergkrystall og annen lokal kvarts. Dette har selvsagt sammenheng med at det ikke fantes flint i fjellet, samtidig som man måtte redusere oppakningen til et minimum. Mye tyder på at feilfri flint ble sortert ut og at flekkekjerner ble grovtilhugget i lavlandet, før folk la i vei mot innlandet.
Først etter 1500-2000 år begynte folk for alvor å bruke alternative lokale råstoff til produksjon av økser.
Hvordan ble redskapene laget, og hvem laget dem?

Vi har i dag god kjennskap til hvordan våpen og annet redskap og utstyr ble laget i eldre steinalder.
Tilhoggingen av steinredskapene har foregått med en rund stein, en såkalt knakkestein, eller en hammer av gevir eller annet «bløtt» materiale. Stor presisjon har vært påkrevd. Et trentøye kan si en hel del om redskapsproduksjonen bare ved å studere avfallet, dvs avslagene, fra tilhoggingen. Ikke bare kan man si noe om teknikken; i mange tilfeller røper også avslagene hvilken type redskap som har vært tilhogd. I noen tilfeller kan vi med stor sikkerhet si om personen er skjevhendt og om det er en utlært eller en nybegynner/et barn som har knakket.
I mots
etning til yngre steinalder og bronsealder finner vi i eldre steinalder ingen spor etter spesialister som har hogget til prestisjegjenstander. Det er som nevnt mulig å se flere ferdighetsnivåer i materialet, men flintslagning er i prinsippet noe alle kunne gjøre, uavhengig av kjønn og alder. Når det gjelder flintslagning er det vanligvis viktigere med god teknikk og koordinasjon enn styrke. Vi må regne med at de fleste var i stand til å lage det de selv trengte av redskaper. I likhet med andre ferdigheter man trengte for å overleve, var dette noe man lærte som barn gjennom å observere de voksne og å delta i deres daglige gjøremål. 

Pilspisser og avfall fra produksjon av pilspisser finnes ofte nær ildstedet. Det er her folk har skjeftet og byttet ut spissene. Fra en rekke nordvesteuropeiske funn vet vi at de brukte bek som bindemiddel eller lim. Bek blir seigtflytende i strålevarmen fra bålet, slik at pilspisser og styrefjær kan festes, justeres og erstattes etter jakten. Mens folk mot slutten av yngre steinalder og i bronsealder la ned mye tid i utformingen av pilspissene (moderne eksperimenter viser at det tar minst 15-20 minutter for en rutinert flintsmed å lage en flateretusjert spiss), kunne de i den tidligste steinalderfasen produsere sine pilspisser på 1-2 minutter. De store mengdene produksjonsavfall viser imidlertid at det dreide seg om en «sløseteknikk», og vinningen gikk nok ofte opp i spinningen i jakten på råmateriale. Hele Fosnaindustrien kjennetegnes av et høyt råstofforbruk, men hvis en ser bort fra hvor lang tid det har tatt å samle inn alt råstoffet, er imidlertid dette en av de raskeste og mest effektive teknologiene en kjenner fra steinalderen i Norge.



Redskapstyper:


Flekker
Lange, smale avslag av flint; et grunnleggende element i redskaps- og våpenteknologien. Ble brukt både som knivblad og emner til pilspisser, skrapere og en rekke andre redskaper. Flekker og avslag med hakk og bruksskader ble brukt til alt fra knivegger til pussing av pilskaft. Produksjon av flekker var vanlig gjennom hele eldre steinalder.
Pilspisser/prosjektiler
Pilspisser ble laget av utvalgte flekkeemner. Noen prosjektiler er pent utformet, andre er mer hastig fremstilt – tydelig med utgangspunkt i de flekker og avslag man hadde for hånden. Mest karakteristiske er kanskje de klassiske Fosna- eller Ahrensburgspissene, med pent utformettange og markert skulder

Mikrolitter
En annen vanlig prosjektilform som både ble skjeftet i fronten av pilskaftet, og felt inn i siden 
som mothaker. 
Skrapere
En vanlig gjenstandstype. Som regel med en hvelvet underside, noe som gir en bedre arbeidsegg.
Ble trolig brukt til bearbeiding av skinn.





Stikler
Later til å ha vært brukt til å skjære og risse i bein, gevir og tre. Ved å grave/risse inn furer kunne man splintre beinet og geviret på en kontrollert måte, slik at man kunne produsere harpuner, pilspisser, fiskekroker, synåler o.a.
Skive- og kjerneøkser av flint
Dette er typiske Fosnaredskap. Skiveøkser ble hogget av store, standardiserte flintavslag, såkalteskiver, der den best egnede av de skarpe sidekantene ble brukt som egg. Tilhoggingen har foregått med en knakkestein. Avfallet fra tilhoggingen av side kantene er svært karakteristiske.Om man kun finner dette, trenger man ikke finne selve skiveøksen for å vite at en slik har blitt produsert på stedet. Kjerneøkser er mindre vanlige enn skiveøkser. I all hovedsak er det snakk om såkalte Lerbergøkser, med lange langsgående avspaltinger på undersiden, inn fra eggen.Et usedvanlig flott eksemplar av en Lerbergsøks ble funnet under de store utgravningene ved Kvernberget flyplass i 2007.

Skiveøks av flint og flintøks på slipestein. 


Dessverre er det aldri gjort funn av skiveøkser med skaft, verken i Norge eller andre steder, men bevarte økseskaft og skjeftede kjerneøkser fra andre steder i Nordvest-Europa antyder at øksehodet har vært satt inn i en gevirhylse med hull til skaft. Både skiveøksene og Lerbergøksene later til å ha vært skjeftet som tverrøkser, dvs eggen har vært tverrstilt. Kanskje har det ikke vært noen reell funksjonsforskjell mellom dem, men at de ble tilhogget for samme bruksområde med utgangspunkt i det som til enhver tid var tilgjengelig av råmateriale.

Bein, gevir og annet organisk materiale

Den lange tiden som har gått siden materialet ble deponert kombinert med generelt dårlige bevaringsforhold for organisk materiale, gjør at det knapt finnes annet enn redskaper og produksjonsavfall av stein tilbake på boplassene langs norskekysten. Andre steder i Nord-Europa, der bevaringsforholdene er bedre, er det gjort funn av pilskaft, harpuner, fiskeredskaper og andre gjenstander av tre, bein og gevir. Kanskje mest karakteristisk er de grovtannete harpunene av reinsdyrgevir, som vi må regne med også har vært i bruk her i den tidligste Fosnakulturen.

No hay comentarios:

Publicar un comentario